Minneord om Kjell Andreassen

Det tynnes ut i rekken av seriemestere nå som en av Fredrikstad Fotballklubbs hedersmenn har gått bort. Den tidligere storspilleren og æresmedlemmet Kjell Andreassen har sovnet inn etter en tids sykdom, 82 år gammel.

Kjell vokste opp på Lahellemoen, i et nabolag fullt av jevnaldrende gutter som kom til å prege byens fotballiv. Dette var i en tid da Fredrikstad-distriktet struttet av optimisme i årene etter krigen. Arbeidsmarkedet var godt, og byens verftsindustri var blant de ledende i Skandinavia. I 1957 markerte Kjell seg for alvor på fotballbanen. Det samme året som både Fredrikstad-broen og Kråkerøy-broen ble innviet, ble unggutten Norgesmester i fotball med FFKs juniorlag, og to år senere ble den store guttedrømmen oppfylt da han debuterte på klubbens A-lag!

FFK var den gang landets fremste fotballklubb, og det å kjempe seg inn på et storlag, bestående av norsk fotballs fremste medaljegrossister, var stort for unggutten. Kjell kom godt unna med debuten i selveste seriefinalen mot Lillestrøm, og selv om kampen endte med tap, var det samtidig begynnelsen på en lang FFK-karriere på forsvarsspilleren fra Lahellemoen.

I årene som kom ble Kjell et selvfølgelig førstevalg på A-laget, og i løpet av elleve sesonger gikk han knapt glipp av en eneste kamp i den røde og hvite drakten! Det var en prestasjon i seg selv, ikke minst i en tid da spillerne hadde full jobb ved siden av fotballen. Kjell var imidlertid glad i å trene, og det ble ofte til ekstra økter i tillegg til treningene med laget.

Som spiller var han taklingssterk, og han var på det tidspunktet av mange også regnet som norsk fotballs raskeste spiller. Det kom godt med, ikke minst i årene 1960 og 1961, da et tidvis trenerløst FFK gjennomførte noe som aspirerer til tidenes periode i klubbens historie. I 1960 fikk FFK endelig revansje mot Lillestrøm, og denne gangen knuste laget fra Fredrikstad Kanarifuglene hele 6-2 i seriefinalen, og Kjell var med og hentet hjem klubbens åttende seriemesterskap. Men det stoppet ikke der.

Som første norske lag deltok FFK dette året også i Champions League, en opplevelse som for Kjell ble en av livets største. I hjemmekampen på stadion vant FFK 4-3 over mesterlaget Ajax, i det som datidens presse omtalte som en av de beste kampene et norsk lag har spilt noensinne.

En uke senere gikk returoppgjøret i Amsterdam, og foran 30 000 tilskuere klarte FFK å kjempe seg til 0 – 0 mot proffene fra Nederland. Det utenkelige hadde skjedd. Amatørene fra Norge hadde slått ut en av fotball-Europas storheter av Champions League, og da laget kom hjem til Plankebyen, ble de hyllet av sine tilhengere i byens gater! Flere festligheter var det ikke tid til for byens fotballhelter, som ved siden av full jobb spilte seks viktige serie-, cup og Champions League-kamper i løpet av snaue to uker! Det tøffe programmet krevde mye av spillerne, som istedenfor hvile måtte på jobb tidlig neste morgen. Det er som Kjell fortalte i ettertid: «Jeg har vel aldri vært så sliten noen gang. Sykkelen gikk nærmest av seg selv mellom jobben på Denofa, treninger og kamper på stadion og borte, og hjem igjen. Dag etter dag.»

Champions League-eventyret kostet klubbens spillere mye, i en tid da lite, eller ingenting, ble lagt til rette for norsk fotballs eneste internasjonale deltager. Noe som sannsynligvis også fikk sine konsekvenser for FFK. Til tross for at de var skyhøye favoritter i semifinaleoppgjøret i cupen mot Odd, tapte FFK billetten til en ny cupfinale, etter å ha blitt kjempet ut av stilen av laget fra Telemark. En fantastisk sesong ble likevel avsluttet med et nytt Europa-oppgjør, denne gangen mot AFG Aarhus. Det endte imidlertid med tap i begge kampene, som også ble overført av NRK TV.

Den påfølgende sesongen var Kjell med på å vinne «The Double». FFK vant sitt niende, og foreløpig siste seriemesterskap, og senere samme høst, foran mer enn 30 000 tilskuere på Ullevaal stadion, var Kjell med og slå Haugar hele 7-0! Det er til dags dato rekord i et cupfinaleoppgjør i Norge, og nok en gang kunne byens fotballhelter bli fraktet på gullstol gjennom byens gater, etter en cupfinale som pressen mente FFK fort kunne ha vunnet med det dobbelte.      

Kjell var sjeldent skadet, men noen ganger gikk det også utover hardhausen fra Lahellemoen. Selv reflekterte han i ettertid over episoder som kanskje ikke var helt bra, men som fortalte mye om den tøffe kampen om plassen på laget. I 1964, da FFK hadde engasjert Frank Soo som trener, fikk Kjell seg en lei smell i den ene foten. Frykten for å miste plassen førte imidlertid til at han bagatelliserte det hele overfor trener Soo.  

Kjell hadde imidlertid store problemer med å løpe på treningene, men da han likevel ikke meldte forfall til den kommende seriekampen, ville Soo ha avklart om Kjell var klar til dyst.  Treneren var ikke helt overbevist, og samtidig som resten av laget trente på gressmatta på Fredrikstad stadion, la treneren en fotball på midtlinjen, like foran sittetribunen. Deretter måtte Kjell gå åtte-ti meter unna, og treneren tilsvarende langt unna på sin side av midtlinjen, før de snudde og løp alt de hadde mot hverandre. Testen gikk ut på å foreta et motspark med all kraft, og de to smelte til det de hadde!

For Kjell gjorde det vanvittig vondt, men han klarte å skjule smertene, og han besto den noe originale testen, og beholdt sin plass på laget. Det hører med til historien at han utenfor synsvidde knapt klarte å bevege seg uten smerter, og den påfølgende kampen ble for Kjell en lidelse å gjennomføre, men, som han selv fortalte i ettertid: «Det gikk jo på et vis, selv om de lange løpene uteble».

Kjell ble også cupmester i 1966, men i årene etter begynte hverdagen og melde seg for alvor. Ved siden av å tilhøre aristokraten i norsk fotball, jobbet han heltid på Denofa, bygde hus på Kråkerøy og var småbarnspappa til guttene Arild og Erik. En slitsom og travel hverdag krevde sitt, ikke minst så lenge fremkomstmiddelet var sykkel. Det gikk til slutt slik det måtte gå for en av byens meritterte fotballspillere. Hverdagen ble for krevende, og etter 1969-sesongen valgte han å legge opp som toppspiller etter elleve sesonger i FFK.

I årene etterpå var han trener for flere lag i distriktet, og som spillende trener for Kråkerøy i 1974 var han også med på å slå Vålerenga ut av cupen. Det var likevel FFK som var laget i Kjells hjerte, og ved siden av en mangeårig trenergjerning i klubbens ungdomsavdeling, var han også tillitsvalgt i flere perioder, blant annet som fotballformann. I 2008 ble han fortjent utnevnt til æresmedlem i FFK.  

Kjell var en leken, ærlig og stødig person som alltid stilte opp for FFK. Selv om helsen gradvis sviktet de siste årene, beholdt han engasjementet helt til det siste. Da det nærmet seg kampdag kjente han kriblingen spre seg i kroppen, og han gledet seg til at årets sesong skulle sparkes i gang. Dessverre fikk han ikke oppleve det. Han sovnet stille inn på Helsehuset onsdag 13. april, et kort spark unna arenaen han hadde tilbrakt store deler av sitt liv.

Kjell var en bauta i FFKs rike og omfattende historie, og han vil huskes for alle de store øyeblikkene han var med på å skape. Vi er mange som vil savne Kjell og den positive stemningen han skapte rundt seg!  

Tekst av Petter Ringen Johannessen