Klassespilleren som ikke ville bli proff

Fotballspillere flest bærer nok på drømmen om en profftilværelse i en berømt klubb i en av verdens mest attraktive ligaer. En eventyrlig godt betalt tilværelse, hvor de kan spille sammen med de store profilene og bli tiljublet av ti-tusenvis av supportere i jakten på de store titlene. Likevel er ikke en slik drøm like forførende for alle, noe en av FFKs største spillere på 1950-tallet viste da han avviste datidens mest fantastiske profftilbud.

Det hele startet med en landskamp mot Nederland på Feyenoord-stadion i Rotterdam. FFKs Henry Johannessen var blant de elleve utvalgte som denne junidagen i 1951 spilte i de norske fargene, i en kamp som ble omkranset av 65 000 fotballgale nederlendere og noen få nordmenn på tribunene. De oransje var storfavoritter, men likevel klarte Norge å vinne 3-2 på bortebane mot et av Europas bedre lag.

Henry Johannessen var banens dominerende spiller, etter at han først hadde gitt Norge en overraskende 1-0 ledelse. På stillingen 2-2 toppet han det hele, med et knallhardt skudd helt oppe i vinkelen, bak den nederlandske målvakten. Den lille utkantstaten Norge hadde slått selveste Nederland på bortebane, og tilskuerne må knapt ha trodd det de var vitne til.

På tribunen satt også flere italienske talentspeidere, som nok først og fremst var på plass for å se på Ørns Per Bredesen, men etter Henry Johannessens formidable kamp, hvor datidens aviser skrøt ham opp i skyene, endret italienernes fokus. Hvem var den elegante spilleren som hadde puttet to mål mot selveste Nederland?

Det hører med til historien at Henry Johannessen hadde flyskrekk, og da resten av landslaget slappet av i badebyen Nordvijk etter kampen, befant Henry Johannessen seg allerede på toget hjem. På spillerhotellet dukket det så opp en italiener, som på en blanding av gebrokkent engelsk og italiensk spurte etter Mr. Johansen. Henry Johannessens lagkamerater misforstod italieneren, og hentet redaktør Thorvald Johansen fra «Sportsmanden». Da redaktøren kom, med et klokkekjede hengende i en tydelig bue over en noe rund mage, ble italieneren oppgitt, viftet med armene og sa: - «No,no. Wrong man. Johnsen pronto»! Først da forstod spillerne at italieneren var på utkikk etter Henry Johannessen. Det var ikke akkurat dagligdags at utenlandske representanter oppsøkte norske fotballspillere, så alle som en trodde det var avisredaktøren italieneren hadde kommet for å treffe.  

Uvitende om det hele kom landslagets indre venstre-spiller etter hvert fram til Fredrikstad, og fotballfesten ble avløst av hverdagen som vever på Seiersborg Tekstil, etterfulgt av trening på ettermiddagstid. Da fikk han plutselig servert den store overraskelsen i fanget: Selveste Fiorentina, den italienske storklubben, som var med og dominerte italiensk fotball på 1950-tallet, var ikke bare interessert i FFK-spilleren. De skulle ha ham, og tilbød den svimlende summen av kr. 150 000,- til Henry Johannessen, hvis han meldte overgang! I tillegg ventet en fast årslønn på kr. 52 000,- samt bonuser.

Sett med norske øyne var summene astronomiske, og langt unna en nordmanns daværende gjennomsnittsinntekt på kr. 7000,- årlig. Den unge spilleren kunne med andre ord innkassere nærmere 30 årslønner på en sesong i Italia! I en tid hvor rasjoneringen akkurat hadde begynt å slippe taket etter krigen, og hvor vare-knappheten preget hverdagen til folk flest, var dette en sensasjon. For mange ville dette ha vært selve realiseringen av den ultimate drømmen, men slik var det ikke for Henry Johannessen.

Den rådville 25-åringen, som var bosatt på Nabbetorp sammen med sin Ingrid, visste verken ut eller inn, og drøftet situasjonen med flere. Fra fotballforbundets mektige generalsekretær, Asbjørn Halvorsen, var tilbakemeldingen klar: «Du får ikke en slik sjanse igjen!»

Den hjemmekjære Henry Johannessen vendte likevel tommelen ned og takket nei til det enestående profftilbudet. Der kunne historien ha sluttet, men nei, italienerne ga seg ikke. De skulle ha FFK-spilleren nedover til Middelhavet, og høynet tilbudet til kr. 180 000,-

Som spiller og menneske var Henry Johannessen en umåtelig populær skikkelse i bybildet. Ofte stod det små gjenger med unge, håpefulle gutter og ventet ved byens fergested, da han kom syklende på vei hjem etter endt arbeidsdag og treningsøkt. En av dem var ofte Kjell Andreassen: - Henry var vårt store forbilde. Vi ventet på ham ved ferga, og hyggelig og sympatisk som han var ventet han gjerne en fergeavgang for å ta seg tid til en prat med oss unggutter. Senere, på slutten av karrieren hans, og i begynnelsen av min egen, fikk jeg anledning til å spille sammen med ham. Det var stort, for han var den absolutte eneren i sin tid. Både på og utenfor banen. Et flott og inkluderende menneske, men proff ville han ikke bli.

Historiene om Henry Johannessen er mange, og de vitner om en helt spesiell fotballspiller som satte spor etter seg. Lå FFK under i en kamp, ventet supporterne bare på at Henry skulle bli varm. Da havnet skjorta snart utenfor shortsen, og spilleren som alltid akslet drakt nummer 10 tro til med et ekstra gir og snudde kamp etter kamp.

Henry Johannessen var rett og slett glad i spillet, i fotballen som lagidrett, garderobemiljøet, byen og menneskene rundt seg. Han orket ikke å kvitte seg med det til fordel for muligheten til å spille profesjonell fotball på høyeste nivå. Selv trivdes han som best på Fredrikstad stadion, hvor han tilbrakte 13 sesonger på klubbens A-lag. Spilleren som takket endelig nei til italienernes tilbud bidro sterkt til fem seriemesterskap og to cupmesterskap i klubbens gullalder. Og hadde det ikke vært for at han hadde flyskrekk, så hadde han nok avsluttet karrieren med mer enn de 14 A-landskampene han fikk for Norge.   

Petter Ringen Johannessen (2)
Petter Ringen Johannessen er historiker og tildelt statsstipendiat i 2008. Leder av historiekomiteen i FFK og ny skribent for hjemmesiden til FFK med oppgaven å hente frem de gode historiene fra klubbens rike fortid.

 

Annonse fra Obos-ligaen: