I slutten av januar 1959 gikk sjokkbølgene gjennom byen. Den 22 år gamle stjernespilleren Bjørn Borgen hadde totalt overraskende for omgivelsene meldt overgang til Lyn på nivå to! Klubbens nyvalgte formann, selveste Gunnar Nilsen, kunne ikke ha fått servert en større utfordring i fanget i det han startet opp sin ledergjerning. Unggutten, som allerede 19 år gammel hadde levert en strålende landslagsdebut da Norge sensasjonelt vant 2-1 i VM-kvaliken mot selveste Ungarn på Ullevaal, hadde blitt fristet med ekspeditørjobb i en av Oslos bedre klesforretninger. Som en del av pakken hørte det selvfølgelig med en overgang til Lyn, og spilleren, som med sine tekniske vidunderligheter trakk publikum i hopetall til stadion, var tapt for landets beste fotballag.  

Samtidig som overgangen preget avisspaltene, avholdt Kråkerøy Idrettslag rutinemessig et styremøte, hvor et av punktene på agendaen var deres egen Tom Johannessen. Den 26 år gamle spissen hadde helt siden guttedagene vært en del av klubbmiljøet på Blomsterøya, og i hele sin seniorkarriere hadde han ikke bare vært den dominerende spilleren på klubbens A-lag. Tom var også en ener i skiløypene, og hver gang snøen endelig la seg var veien kort til Smertukollen hvor han satte utfor hoppet.

Tom Johannessen var et idrettstalent av de sjeldne, og en ener både i fotball og vinteridrett. Likevel hadde han ingen ambisjoner i retning av å prøve seg på et høyere nivå. Han var tilfreds med hva livet hadde brakt ham, og som pappa til tre år gamle Tommy hadde han mer enn nok å fylle dagen med etter arbeidsdagene i bygge-bransjen. Miljøet i kameratklubben, som den gang endelig hadde fått sin egen fotballbane på Enhusjordet, var såpass viktig for ham at han høflig takket nei da FFK flere år på rad forsøkte å lokke med en overgang til den rød-hvite drakten. Han nøyde seg med fast plass på tribunen til klubben, som til tross for sine åtte serie- og cupmesterskap de siste ti årene ikke maktet å få Toms signatur på overgangspapirene. En januardag i 1959 meldte imidlertid styret i Kråkerøy Idrettslag at nok var nok. Et enstemmig styre vedtok at Tom ikke lenger kunne spille for Kråkerøy, og at spissen måtte melde overgang til FFK!

Artikkelen fortsetter etter bildet.

Tom Johannessen gikk fra Kråkerøy og rett inn på laget til FFK i 1959. Etter omskolering fra spiss til back gikk han også rett inn på A-landslaget.

Konfrontert med dette lot Tom seg endelig overtale til en overgang, og to uker etter Borgens sjokkovergang, var Kråkerøy-gutten på plass på Fredrikstad stadion. Her ble han ønsket velkommen til en klubb som nærmest hadde gitt opp å få ham inn i sine rekker. Samtidig var det klart at ingen i omgivelsene forventet at Tom, som kun hadde bakgrunn som spiller i de lavere divisjonene, kunne erstatte den tapte stjernespilleren som søkte lykken på ny i Oslo. Likevel gikk det forbausende fort for seg da Kråkerøy-gutten i løpet av kort tid spilte seg til fast plass på A-laget. Det var duket for tidenes mest bemerkelsesverdige karriere i den rød-hvite drakten.  

Klubben som to år tidligere hadde vunnet «The Double» var nok en gang klar for seriefinalen, og denne gangen mot Lillestrøm, som de hadde gått på et forsmedelig 0-1 tap for i semifinalen i cupen året før. Sammen med unggutten Kjell Andreassen fra Lahellemoen debuterte Tom i den avgjørende kampen om nok et mesterskap. Et skadepreget FFK, som i tillegg til tapet av Borgen heller ikke kunne stille med landslagsspillerne Roar Johansen og Hans Jakob Mathisen, tapte returoppgjøret 1-4, og Kanarifuglene vant sitt første seriemesterskap noensinne.

Selv om skuffelsen var stor over tapet i seriefinalen, fikk de to debutantene skryt for sin innsats. Kjell spilte seg med dette rett inn på et lag han knapt var ute av før elleve år senere, og for Tom ble det begynnelsen på noen år som snudde opp ned på hans tilværelse. Han fortsatte sesongen som mer eller mindre fast inventar på laget han noen uker tidligere kun hadde fulgt fra tribunen, men nå var han med og slåss om mesterskap i norsk fotballs ypperste selskap.

Til tross for A-lagets tapte seriefinale var det en sesong av de mer spesielle for FFK. For første gang i norsk sammenheng vant samtlige av lagene i en klubbs ungdomsavdeling sine kretsmesterskap. I tillegg ble både B- og C-laget kretsmestere, og sjelden har talentutviklingen og etterveksten i FFK vært bedre. En mangeårig vinnerkultur hadde slått rot i klubbens utviklingssystem, og overgangen til neste sesong var som vanlig preget av forventinger. På tampen av sesongen kom også Bjørn Borgen tilbake til FFK, og da våren kom blomstret optimismen akkurat som blåveisen, der den var i ferd med å gå seirende ut av kampen mot vinterens siste krampetrekninger.

Det som imidlertid la en liten demper på det hele var det ikke helt ubetydelige faktum at FFK manglet trener! Norges beste fotballklubb hadde vært for sent ute til å rekruttere ny trener etter forrige sesong. Alle som hadde vært aktuelle for en trenerrolle var dermed opptatt, og FFK gikk derfor løs på en sesong uten trener! En ad hoc løsning ble stablet på bena, og A-lagets spillere ble enige med klubbens styre om selv å ta seg av treningene. Slik ble det til at A-lagets spillere organiserte og ledet treningene på omgang, i en sesong som endte med ny seriefinale mot nettopp Lillestrøm.

Foran nesten 23 000 tilskuere på Ullevaal stadion stilte et revansjelystent FFK opp, og Tom var med og vant seriemesterskapet etter en overbevisende 6-2 seier, i en kamp den kresne Oslo-pressen overgikk hverandre i bruken av superlativer for å beskrive. «Mesterlaget fra Østfold» sto det å lese i Aftenposten, og i Arbeiderbladets spalter ble FFKs innsats omtalt som «… en kamp som var både en leksjon og noe av en opplevelse.»

Likevel var dette bare innledningen på en høst som virkelig kom til å sette FFK på kartet. For første gang i norsk fotballs historie skulle et norsk lag delta i europacupen, og FFK trakk selveste Ajax i første runde. Det nederlandske storlaget kom på besøk til Fredrikstad stadion en regntung augustdag, og i hele distriktet var det virkelig fotballfeber da en av europeisk fotballs storheter gjestet byen. For Tom Johannessen og resten av FFKs lag ble kampen en opplevelse for livet, da de slo laget fra Amsterdam 4-3 i en kamp som i historiebøkene er omtalt som en av tidenes beste kamper i Norge.  

Til returoppgjøret i Amsterdam en drøy uke senere hadde de norske amatørene i FFK fått fri fra jobben noen dager for å spille fotball utenlands. Det var langt ifra vanlig i de tider, og spillerne tok godt vare på den unike muligheten. Foran 35 000 tilskuere på Olympiastadion i Amsterdam spilte de 0-0, selv om Tom Johannessen hadde hatt ballen innenfor streken en gang. Likevel gikk FFK videre med sammenlagtseier 4-3 etter to oppgjør, og sensasjonen var et faktum. For FFK varte imidlertid ikke eventyret så lenge, for i årets siste to kamper endte det med tap for danske AGF Aarhus, og dermed var europaeventyret over for denne gang.  

I og med at Bjørn Borgen var tilbake i klubben var det trangt om plassene på topp. Samtidig meldte klubbens mangeårige back, Åge Spydevold, at det var på tide å gi seg. Han hadde vært med å vinne fem serie- og to cupmesterskap, og Tom ble forespeilet mulighetene for å overta plassen til den gamle kjempen. For en angrepsspiller som Tom var dette en overraskelse, men han ble omskolert fra spiss til venstreback, noe som gikk over all forventning, og da neste sesong var i gang stilte FFK med Kråkerøy-gutten i backrekken.

Her markerte han seg såpass at i løpet av noen måneder ble han belønnet med landslagsplass! Byen hadde fått en ny landslagsspiller, og nok en gang måtte Tom pent spørre arbeidsgiveren om fri noen dager for å spille fotball.    

28-åringen fra Smertu på Kråkerøy debuterte med flagget på brystet 17.september 1961 i hjemmekampen mot Danmark. Begivenheten ble fulgt av en stolt familie og naboer, i en kamp hvor også Roar Johansen og Bjørn Borgen representerte FFK, men hvor det hele endte med et kjedelig 0-4 tap mot våre nordiske naboer. Tom kom imidlertid godt fra debuten, og han fikk fornyet tillit i ytterligere tre landskamper samme høst.  

Neste sesong, da han igjen ble tatt ut til en ny landskamp, hadde han derimot akkurat mistet sin mor, og på grunn av begravelsen meldte han naturlig nok forfall til landslaget. Som erstatning ble Steinkjers Edgar Stakset kalt inn, og han gjorde sine saker såpass bra at Tom ble parkert på sidelinjen for godt. Kråkerøygutten endte derfor med de fire A-landskampene han fikk høsten 1961, men for FFK fikk han med seg to seriemesterskap og et cupmesterskap i tillegg til triumfen over Ajax, før han som 33-åring la opp etter 1965-sesongen.

Senere kom Tom tilbake til FFK som dugnadsarbeider, og mange husker ham sikkert som en omgjengelig kar som i mange år sørget for at kioskene på stadion hadde tilstrekkelig med varer på kampdagene. Det var på den tiden da billett- og kioskinntektene utgjorde en vesentlig del av klubbens inntekter, og Tom møtte alltid opp tre timer før kampstart og lempet kioskvarer. Han var også blant de siste ut av stadion sent på kvelden, da flomlyset var slukket og tribunene endelig ryddet. Dessverre gikk Tom bort så altfor tidlig i 1991, bare 57 år gammel, men minnet etter spilleren som kom fra lavere divisjoner og nesten rett inn på A-landslaget lever videre den dag i dag.     

Begge bildene er hentet fra boken: FFK gjennom 100 år, utgitt av FFK i 2002. Gjort tilgjengelig av Egil Haraldsen.