Da gullalderen ble innledet

Siden klubbens første cupgull tre år før, hadde laget jevnt og trutt prestert bedre og bedre fotball. I tillegg var tilveksten god, noe ikke minst den talentfulle Knut «Bryna» Brynildsen var et eksempel på. Året før hadde unggutten Arne Ileby kjempet seg til en plass på laget, og nå var det «Brynas» tur. Med en forbausende modenhet i spillet, og med en fantastisk evne til å lukte mål hadde 17-åringen for alvor meldt seg på i konkurransen om en fast plass på laget.

Til forskjell fra i dag var ikke datidens toppspillere bortskjemt med verken fasiliteter, utstyr eller støtteapparat. I tillegg til at noen av styrets medlemmer hjalp til med litt praktisk tilrettelegging, fungerte også lagets valgte oppmann som trener for A-laget. Noe annet var det nær sagt ikke åpning for i en tid som var markant annerledes enn hva vi er vant til i dag. I en traurig og utfordrende hverdag var det fotballen som fungerte som en velkommen avveksling for folk flest, i en tid hvor arbeidsløsheten og en utstrakt sosial nød satte sitt preg på Fredrikstad.

Norge var en liten og fattig stat i Europas utkant, og 1930-årene var en krevende tid for folk flest. Mer krevende enn vi kanskje har evnen til å forestille oss i dag. Samtidig begynte byens fotballag å gjøre seg bemerket i fotball-Norge. Tilveksten av talentfulle spillere var god i disse årene, hvor nødsarbeid og utdeling av matrasjoner var en del av hverdagen for mange av distriktets innbyggere.  

For FFKs spillere var det derfor en stor opplevelse da klubben denne sommeren for første gang dro utenlands for å spille en kamp. De reiste riktignok ikke så langt, men turen til Arvika i Sverige representerte noe nytt for de fleste, og da FFK til og med vant 10-0 mot hjemmelaget Sport Arvika var det duket for fest. Flere hundre svensker overvar festen, hvor FFKs Finn Johannessen, som for øvrig var alpinisten Finn Christian Jagges bestefar, og målmannen Ivar Thorbjørnsen underholdt de fremmøtte. Sistnevnte deklamerte Herman Wildenveys dikt til stor jubel for de fremmøtte svenskene, som var storlig imponert over gjestene fra Norge. «Dom kan inte bara spela god fotboll nordmennene, men tala og decklamera kan dom också», sa en av de svenske damene i en tale da festen gikk mot sin slutt.   

Med stjernespillere som blant annet Finn Johannessen, Gunnar Andreassen, Knut Brynildsen, Sten Moe og ikke minst klubbens første gullklokkeinnehaver, Arne Børresen på laget, ble forventningene skrudd i været etter at cupens første runde ble vunnet med ikke mindre enn 10-2 på bortebane mot Frigg Oslo. Det var tydelig at klubbens satsning på ekstra, men frivillige treningsøkter hadde gitt resultater. I tillegg til de to ukentlige treningsøktene på stadion, hadde mange av spillerne gjennom året møtt opp og deltatt i to ukentlige løpeøkter.  

Løpsstyrken var betraktelig bedre enn tidligere, og selv om treningen medførte problemer i form av ekstra slitasje på skotøyet, så fant man løsninger på det. Det høres kanskje banalt ut i dag, men den gang var det rett og slett ikke alle som hadde råd til både fotballsko og vanlige sko, så spillerne brukte det de hadde på trening. Mer enn en gang førte slitasjen til at spillere fikk problemer med å være med på kamper da skoene var utslitte. Enkelte hadde rett og slett ikke noe å ha på bena, og klubben måtte trå hjelpende til og garanterte for beløpet ved innkjøp av sko slik at det ble kamp!

Treningstøy var heller ikke vanlig i toppen av norsk fotball på denne tiden. Spillerne brukte det man hadde tilgjengelig i garderoben, som for de flestes vedkommende var heller sparsommelig utstyrt. Da klubben endelig hadde midler til innkjøp av et sett med hvite treningsgensere til bruk for A-laget, ble dette bemerket i syrlige ordelag fra omgivelsene. Da rekken av de hvitkledde spillerne fra FFK kom løpende gjennom Fredrikstad-marka, haglet kommentarene fra folk som observerte dem. «Se på de jålete guttene der da!»

I cupens andre runde mot Vikersund på bortebane endte det hele med en komfortabel 5-0 seier, men for dem som var til stede, var det nok episoden hvor Sten Moe fikk nok av å bli sparket ned som ble husket i ettertid. En av hjemmelagets spillere hadde tydeligvis fått instruks om å sette Moe ut av spill, og den ene susende taklingen etter den andre resulterte både i en istykkerrevet trøye og sår etter motspillerens knotter på lårene. Etter nok en susende takling fikk Moe nok, og han reiste seg brått opp, tok tak i motspilleren med det som må karakteriseres som et politigrep, og tok ham med bort til dommeren og ga klar beskjed: «Dersom du ikke viser ut en slik gris som dette, så går jeg av banen!». De andre spillerne sto og betraktet det hele nærmest måpende, men Sten Moe fikk gjennomslag for sitt krav og fortsatte kampen.

Unggutten Knut «Bryna» Brynildsen blomstret denne høsten, og målkontoen ble større og større etter hvert som oppgjørene fant sted. I cupens tredje runde kom Rondo fra Ålesund på besøk, og «Bryna» sørget for fem av målene i oppgjøret som endte 9-0. Neste oppgjør fant sted i Stavanger, etter en oppladning som nok fraviker litt fra hva som er vanlig i dag. FFK måtte ut på en tidkrevende reise med tog over til Vestlandet og Bergen, før Englandsfergen «Jupiter» tok dem videre til Stavanger med ankomst sent lørdag kveld. Etter en lang og slitsom reise som strakte seg over to døgn, stilte FFK dagen derpå i helrøde drakter, i en kamp hvor «De røde djevlene» fra Fredrikstad vant 7-0 mot hjemmelaget Stavanger IF. Hjemmepublikummet lot seg imponere av FFKs blendende spill, og for en sjelden gangs skyld ble bortelaget møtt med trampeklapp og jubel. Dette var en opplevelse FFKs spillere aldri glemte, og historien har overlevd helt til disse dager.

I cupens kvartfinale var det storlaget Odd Skien som ventet hjemme på Fredrikstad stadion. Fotballfeberen var i ferd med å feste sitt grep på byen, og til tross for dårlig vær og en søkkvåt bane, fikk 8000 tilskuere oppleve en dramatisk cupkamp av beste merke, hvor hjemmelaget til slutt avgjorde det hele med 4-3 seier over gjestene fra Telemark. Deretter ventet nok en vestlandstur, og denne gangen var det Hardy Bergen som ventet i byen mellom de syv fjell. 25 000 elleville bergensere dannet en voldsom ramme rundt semifinale-oppgjøret, og det øredøvende, men positive spetakkelet ble for første gang til en direkte overført kamp, hvor Einar Wilhelms kommenterte kampen over telefon til en fullsatt sal i Arbeiderforeningen i Fredrikstad.

Kampen endte 3-0 etter mål av Arne Børresen, Knut Brynildsen og Finn Johannessen, og FFK var klar for sin andre cupfinale! I Fredrikstads gater tok stemningen helt av, og nå ventet finalekampen i Sarpsborg, etter at fotballtinget i 1934 hadde bestemt at cupfinalen dette året skulle spilles i byen ved Sarpefossen. Det knyttet seg stor spenning til hvem som ville bli FFKs motstander i finalen, og til semifinaleoppgjøret mellom Viking og Sarpsborg på Ullevaal stadion reiste like godt hele FFKs A-lag inn for å studere lagene litt nærmere. I en tid hvor TV ikke eksisterte, var personlig tilstedeværelse den eneste måten å gjøre seg litt kjent med de andre lagene. Samtidig var det langt ifra vanlig at en klubb hadde økonomi til å la representanter reise rundt for å studere de andre lagene, men i og med at klubben var klar for finalen ble pengene bevilget.

Sarpsborg gikk seirende ut av semifinalen, og for første gang i historien var det duket for et rent Østfoldoppgjør i cupfinalen. Det var også første gang et av lagene ville få hjemmebanefordel i en cupfinale, men det la ingen demper på interessen i Fredrikstad. Fotballfeberen nådde nye høyder, og da billettene ble lagt ut for forhåndssalg i to av byens sportsforretninger, overnattet folk i soveposer på fortauene i kampen om finalebilletter. Patruljerende politikonstabler sørget for ro og orden, og stemningen var nærmest eventyrlig god der folk ventet på årets store oppgjør. Hele Østfold var i ekstase, og folk strømmet til billettutsalgene. Selv om kapasiteten var strukket til det maksimale, var det likevel kun 15200 østfoldinger som fikk komme innenfor portene da cupfinalen omsider ble sparket i gang søndag 20. oktober.

I Sarpsborg var spenningen i dagene før oppgjøret på bristepunktet i forhold til om stjernespilleren Harry Yven kunne spille, men en skade satte ham dessverre på sidelinjen. I Fredrikstad var spenningen om mulig enda større i forhold til om Sten Moe kunne stille til slaget om Østfold. En stor verkebyll hadde voldt ham en del problemer, og legene turte ikke å operere ham. Til slutt grep dr. Saenger inn og foretok et vellykket inngrep, og en hel by pustet lettet ut da en lappet og bandasjert Moe stilte til kamp.

Tidlig på kampdagen gikk det en lang bilkortesje fra Phønix og opp til Sarpsborg. Bilene var pyntet i rødt og hvitt og det var rene 17.mai stemningen da FFKs supportere møtte opp til kamp. Da Arne Ileby sørget for bortelagets første mål, tok supporterne fullstendig av på tribunen, og det ble ikke noe dårligere stemning da Arne Børresen la på til 2-0. Resten av kampen ble nærmest enveis-skjøring, og da Knut Brynildsen avsluttet det hele med ytterligere to mål var bortepublikummet nærmest i ekstase. FFK hadde vunnet sin andre cupfinale, og det mot Sarpsborg på bortebane!

Elleville supportere stormet banen og spillerne ble båret på gullstol inn i garderoben, før turen gikk videre til Kristiansens hotell hvor spillerne ble hyllet. Deretter var det bankett på festiviteten i Sarpsborg, hvor over 100 utvalgte gjester var til stede. Hjemme i Fredrikstad ventet det stor fest utover kvelden, og byens innbyggere hadde møtt fram i stort antall da cupfinaleheltene kom hjem med pokalen. En ellevill jubel ville ingen ende ta denne kvelden, som for de flestes vedkommende gikk over til både natt og morgen før festlighetene ble innstilt. Noen ga seg heller ikke da, og for unggutten Arne Ileby, som hadde avsluttet festen tidlig på grunn av at han måtte på jobb dagen derpå, ventet en overraskelse utenfor forretningen han jobbet i. Lagkameratene Håkon Johannessen, Georg Schuster og Morten Pettersen hadde holdt det gående siden kvelden før, og de ville ha sin unge lagkamerat til å ta seg fri fra jobben for å bli med på den videre feiringen. Hvordan akkurat det endte forteller ikke kildene noe om, men både cupgullet og sesongen som helhet varslet om at noe stort var på gang i byen ved Glommas munning. FFKs gullalder var på trappene, og Fredrikstads fremste merkevare var etablert for fremtiden. Ingen over og ingen ved siden av.